Neshornene

Utviklingen går i feil retning. Menneskeheten drives og driver seg mot undergangen. Så blir det sagt. Har de altså rett, disse dommedags – pr’ofetene? (Modige menn og kvinner som har krefter nok til å overvinne drømmen om det gode liv.) De har sådd ut sine abstrakte visjoner som klirrer som frostskader av terrawatt og produksjonsøkningsprosent. Deres dystre. visjoner gråter uten tårer, forblør uten blod. De kan likevel være sanne – eller kanskje nettopp derfor. FNS verdenskonferanse om menneskets miljø bekrefter at selv storpolitikere har plass forjen god porsjon idealisme ved høytidelige anledninger.

Det er ikke dårlig. Det er kanskje noe å håpe på. Det er muligens det eneste som står igjen. Verdenskonferansen gav derimot ingen klar beskjed om hvorvidt de tilstedeværende hadde store eller små, skjulte oppkommer av følelser å eksploatere sammen med idealismen. De så alle sammen ut til å være praktiske mennesker som visste hvordan man skulle dra en slipestein. Men saklige grunner er ikke nok om vi skal redde vår verden. Det kreves dessuten en evne til å se engens blomster dypt i øynene og å oppfatte cellenes stemmer i et gresstrå som taler til oss gjennom en gaselle.

Vi venter på profeten som skal stige inn med blomster i håret og tale til oss om hvordan vi skal leve! (Vi skal leve som neshornene. Vårt fremtidssamfunn skal se ut som den tropiske regnskogen.) De store, velkjente eventyrdyrene ele fantene, giraffene, sebraene, antilopene – V etablerte seg bra i savannens gressganger etter at de var sluppet ut av arken. Hos disse kan vi faktisk finne svar på noen av de fortvilte spørsmålene om forutsetningene for det gode liv på jorden. Det står fritt for å lære av naturen og forandre verden. Noahs ark står der fortsatt i det grønne gresset og venter på en ny seilas.

Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt. Når vi minst venter det, står det en giraff blant savannetrærne. Den kikker ned på oss med et hovmodig og bebreidende blikk i de skinnende mørke øynene. Vi letter på safarihatten og ber om unnskyld- ning for et eller annet. Hva er det giraffen mener? Har vi på noen måte gjort den vondt?

Noen data om giraffer:
– Høyde: 5-6 meter. Det høyeste av alle dyr.
– Kroppslengde: 2 meter. I forhold til høyden det korteste av alle pattedyr.
– Hannens vekt: l-1,5 tonn.
– Hj-erteslagsfrekvens: 150 dunk per minutt (170 når den løper). Den ynkelige kua har et hjerte som slår 17 slag i minuttet.
– Føder stående. Ungen veier ved fødselen 80 kilo og deiser til verden med et dump fra 1,5 meters høyde.
– Galopphastighet: 50 km i timen når den har dårlig tid.
– Passgjenger (15 km i timen).
– Mesteparten av tiden spiser den (6-8 timer av 12). 85% av maten består av små blader (150 kilo i uken).
– l Sover urolig, fem minutter om gangen, tilsammen kanskje to timer i døgnet (men den står også og døser).
– Giraffens beste venn er en fugl, okse- hakkeren, som klatrer som en hakkespett på den lange halsen, på ansiktet og i ørene og overalt og plukker parasitter med det blodrøde nebbet. Med fugler på seg våger giraffen å sove middag. Når en fare truer, blir den vekket av oksehakkerens skingrende plystrelåter.